Usynlige kvinner

Caroline Criado Perez

Usynlige kvinner

Oslo: Press, 2022

395 s.

ISBN 9788232804825

Da jeg mottok boken, tenkte jeg: Vil jeg lære noe nytt? Vil det være kjedelig for meg som kvinnehelseforsker, med årelang interesse for kvinners kår? Er det en bok først og fremst for dem som allerede er «frelst»?

Jeg ble positivt overrasket. Boken inneholder utallige eksempler på hva manglende kjønnsspesifikk kunnskap kan føre til på en rekke områder. Med en fersk NOU innen kvinnehelse (1), er boken hyperaktuell for alle som ønsker en mer likestilt helsetjeneste og et likestilt samfunn.

«Er ikke likestillingen gått for langt?» er en innvending man ofte hører. Menn lever jo kortere enn kvinner og trenger spesifikke tiltak. Ja, nettopp, vi trenger å forstå både samfunn og sykdom og helse ut fra at kvinner og menn systematisk behandles ulikt både på et strukturelt, relasjonelt og individuelt plan.

Forfatteren er en ung journalist fra Storbritannia. Hun beskrives som feministisk aktivist, og på omslaget står det at hun er greide å få bildet av Jane Austen (1775–1817) inn på 10-pundseddelen i 2017!

Boka tar for seg seks temaer: hverdagsliv, arbeidsplassen, utforming, legebesøk, det offentlige liv, og når det går galt. Hun bruker eksempler fra et bredt kunnskapsfelt: internasjonal statistikk, fagfellevurderte tidsskrifter, nyhetsmagasiner, aviser, nasjonale registre og spesifikk kunnskap fra kjønnsforskere.

Også i delen om helse er det gode eksempler, for eksempel sykdommer som rammer kvinner hyppigere enn menn og at disse gjerne har lav status. Forfatteren peker på mangel på kjønnsspesifisert kunnskap innen store sykdomsgrupper som hjerte- og karlidelser, immunologiske lidelser og psykiatriske diagnoser.

Et kapittel har overskriften Yentil-syndromet, som er en betegnelse på at kvinner kan feildiagnostiseres dersom deres symptombilde ikke stemmer overens med det konvensjonelt «vedtatte» som ofte er basert på hvordan sykdommen arter seg hos menn. I gjennomgangen av smerter har hun fyndige setninger som «I stedet for å tro på kvinner når de forteller at de har smerter, har vi en tendens til å se på dem som gærne. Og hvem kan klandre oss». Forfatteren gir oss en kort gjennomgang av historiske føringer som bidrar til at kvinner med plager ikke blir forstått, men avskrevet som «hysteriske».

Et kapittel har overskriften «kjønnsnøytral med urinaler». Forfatteren skriver seg inn i dagens diskusjon, der toaletter på offentlige steder nå er såkalt kjønnsnøytrale, en med båser, en med pissoarer. Dette fører til at køene foran de med båser bare blir lengre, da mennene også kan bruke disse i tillegg, for hvilken kvinne vil gå inn på et toalett med pissoarer. Et tankevekkende eksempel på at kjønnsnøytralitet ikke nødvendigvis fører til likeverdighet. Forfatteren forteller hvordan kvinner i fattige land bruker masse timer på å finne et egnet sted til å tisse, når det ikke finnes tilstrekkelig med latriner. Menn har det enklere. Kjent er det også hvordan kvinner på vei til latriner i flyktningleirer, må passere områder der faren er overhengende for å bli overfalt og voldtatt.

I et kapittel om meritokratiet, gir forfatteren en del eksempler fra akademia. Her introduserer hun begrepet briljansbias. I en studie der deltakerne ble vist bilder av mannlige og kvinnelige fakultetsmedlemmer ved et eliteuniversitet, var det ingen sammenheng med menns utseende og antagelsen om at de var briljante, mens jo mer stereotypt vakre kvinner var, jo mindre sannsynlig var det at de ble antatt å være forskere.

Boka anbefales til alle med interesse for helse og samfunn!